Ikja neper te ftigshme rrugė
shkruan xhelal ferizi
neper qdo rrudhė me nga nje det shekull pritje
me te qelikten qendresė
duke ecė nper te kota gjasa n' perpelitje
me nji te quditshme te gozhduemen besė
as hapat e mi nuk i njihja
sa per stinet qudi sa te panjohurat monotoni
me nje mendje t shpirtmallshme mmallengjyeshem qe po i shkrihja
duke ecė pendueshem neper udhet si hi
kahdo po ndeshesha me stinė shpirt'huaja
qe flsinin nje gjuhė plot vdeksi
i thash shekullmendjes dil e,thuaja
kto fjalė pendes time o mjshtri
po ku te gjeja art shpirti
te shprehesha per ket lengim
se as te akulli ma i ngrirti
se gjeja 'shprehjen per huazim
po ecja kshtu pendeses
her gjallė e her gjysem vdek
kur dilja ne brigje te shpreses
sizifat si gur tatpjetė
keshtu rrokullimes hallemadhe
neper qdo rrudhė shekulltrisht
kahdo neper ato brigje e livadhe
kam shkelė me hapin e prisht
sa shum ne ato rruge zhgenjimi
kam pik ah lotin q e flet
un isha ne at mbretri pelimi
si vetja me veten qe flet
|